Gambia maybe time

In: Jazz

29 nov 2011

Jeg har innsett at begrepet tid er svaert relativt. Hvis vi kommer 1 minutt over 8 til morgensamling paa Sund, saa blir ikke Astrid og Tore blid. I gaar ventet vi i 9 timer paa ferga. Jeg tror kanskje Tore og Astrid skal ta seg en ferietur hit for aa kjenne litt paa det vi kaller for “Gambia maybe time”.

For naar selv Sondre har lagt fra seg klokka, da er det snakk om store forandringer. Her skjer ting naar det skjer, og det er ingen vits i aa mase og stresse, for ting gaar ikke fortere av den grunn. Her har vi frokost naar vi staar opp, begynner undervisningen naar alle er paa plass, tar lunsj naar vi synes det blir for varmt til aa ha undervisning, ogsaa tar vi kveldsundervisning en eller annen gang foer det blir moerkt. Ogsaa er det middag imellom der en gang. Sjaafoeren som skulle hente oss klokka 10 kan godt komme klokka 12, bakeren er aapen naar han vil bake broed, og butikken er aapen saa lenge det er kunder. De har rett og slett et helt annet forhold til tid, i alle former og fasonger.

Selv om hele landet er droyt upunktlig, skal det ogsaa sies at vi nordmenn er latterlig avhengige av klokka. Hvorfor skal vi alltid vite hva klokka er, eller naar vi maa dra, eller hvor ener’n i takta er? For dette med tid gjelder nemlig ikke bare klokka, det gjelder alt mellom himmel og jord. Mens vi febrilsk proever aa finne ener’n i takta, og hoppe og trampe paa de rette slagene, danser og spiller gambierne ubekymret videre og skjoenner ikke hva det er vi kaver med. “How about thinking less and just doing?” spurte Mamadou, en av laererne vaare meg om. Poeng til han.
Her handler det hele mer om innhold enn om form, det er nok det som gjoer den store forskjellen. Vi er sykelig opptatt av at alt skal ha en form. Vi maa ha en form paa dagen vaar, vite naar vi skal gjoere hva, og vi maa ha en form paa musikken. I stedet for aa bare bruke oerene og lytte til hva som skjer, skal vi absolutt planlegge alt paa forhaand. Men det er likevel aapenbart at innholdet er viktigere enn selve formen, er det ikke det? Her er det en tid av en annen verden. Jeg tror alle kan ha godt av aa vente litt mer, spesielt Astrid og Tore.
Ida

FARVEL

In: U-land Guatemala

29 nov 2011

Det blir lite til bilder i dette innlegget fra meg, iogmed jeg sitter paa en vel brukt datamaskin her i Guatemlala – Coatrepeque sammen med Anine og Kristine.

Opplevelsene har vert mange etter vi kom til Guatemala, forst og fremst har du disse Bussene som saa absolutt ikke er trygge paa veien, vel ikke bli skremt der hjemme naa. Men hadde de eksistert i Norge hadde du valgt aa gaa til jobb, mens her er de helt tipp topp. Det aa oppleve flere byer og landsbygder har vert en opplevelse for seg selv, men akkurat naa er det siste dagen her i Coatepeque for vi reiser inn til Xela for aa moter de andre.

Jeg maa si at jeg personlig har hatt en flott opplevelse fra felt-arbeidet sammen med rode kors. De har vert utrolig inkluderende, baade under og etter feltarbeidet. Vi har spillt fotball sammen med dem, vi har vert paa fotball kamp 1. divisjon sammen med dem, og det skal vel sies at det ble noen bandasjerte hoder ute paa banen etter hvert.
Feltarbeidet gikk ut paa naturkatastrofer, og vi fikk oppleve dette paa mangen maater. I feltene har vi laert forstehjelp paa et mor og barn program, de har slike prorgam for forskjellige byer hvert aar. Februar til November. Vi fikk ogsaa vere med paa aa dele ut nodprovianter til 3 landsbyer som har vert hardt rammen at rein ver. De mistet ikke husene, men alt av reint vann og leve brod. Det de fikk av oss var alt fra pledd til colgate, ris, mel og en stor vanntank/boks ting med filter i, saa de kan forsyne seg selv og familien med rent vann. Takknemmeligheten til de var rorende, klemmer og velsignelse var noe av det som motte oss. Og folkene vi har vert sammen med under oppholdet her har vert fantastiske paa alle mulige maater. Vennlige, omtenksome og motaklige. Til tross for spansk vansker har vi klart oss bra her alene.
Planen var aa bo hoss famlilier under feltarbeidet men slik ble det ikke, iogmed de hadde knapt nok sjans til aa huse seg selv, saa rode kors booket ett hotell til oss, kan ikke si at vi har lidd noen nod i deres hender.

Saa naa gaar resten av dagen til aa snakke med gruppa om det vi har opplevd, sette oss ned og skisse noe til onsdagens debrifing med resten av klassen, samt aa pakke til vi tar den fantastiske bussen tilbake til Xela.

Forresten, til dere som har tenkt dere ned hit, husk sunblock. Hilsen 3 stekte jenter som hadde en fantastisk avslutning paa feltarbeidet med noen gutter og presidenten fra rode kors her, nede paa stranda i gaar ;)

Å ta buss i Nicaragua er et eventyr. Hjemme i Norge klager vi ofte på dårlige busser. De kommer for sent, har ikke plass, svaert dårlig luft og er gjerne alt for dyre. Det siste er det minste prblemet her i Nicaragua. En bussreise på ca 20-30 minutter koster gjerne 2,50 norske kroner.

Dårlig luft kan en heller ikke klage på. De har kanskje ikke air condition, men hvem trenger vel det når både vinduer og doerer står på vidt gap? Det eneste problemet er at sveisen ikke er like fin når du en kommer fram, men det bryr igen seg om uansett.

Setene har neppe belter og gjerne bare plass til 1,5 personer men det er like greit å stå i midtgangen under reisen. En har mye bedre oversikt og får trent balansen samtidig. To fluer i en smekk der!

Har du mye bagasje å dra på er heller ikke det noe problem, du kan gjerne ta med det et flyttelass om du vil. (Evt en hoene eller to) Her er nemlig ikke et lite bagasjerom noen hindring. Alt en ikke kan ha på fanget under turen legges på taket! Store backpacker-sekker blir bundet fasti hverandre og rekkverket, og ligger forunderlig nok der når en kommer fram, etter å ha sust gjennom Nicaragua i utallige kilometer i timen. Gjerne gjennom en elv eller to, ettersom regntiden har tatt med seg broene.

I Nicaragua er det en stor naering knyttet til bussindustrien. Foruten bussjåfoeren er det en person som samler inn betaling, under bussturen, i fart. Samme person, eller gjerne en annen har som jobb å rope ut stoppestedene en passerer.

Ved disse stoppene er det en mengde mennesker som selger diverse varer, det vaere seg kylling og ris eller kald drikke. Disse går ofte på bussen og skynder seg gjennom mens de selger varene sine til passasjerene, som samtidig skal av og på. Kommer ikke selgeren seg av i tide foelger de med til neste stopp og går av der. Alt fra gamle damer til små barn loeper rundt og tilbyr mat og drikke til sultne passasjerer.

Er du heldig kan det hende noen underholder med litt trekkspillmusikk under turen. Som alle andre musikere må også disse tjene til livets opphold og etter konserten går de derfor gjennom bussen med en boks du kan pakke penger på. Dette kan vaere en liten utfording når midtgangen er full av mennesker som har et svare strev med å holde seg på bena. For utovende artister er det selvsagt ikke noe problem å broyte seg vei, alle har likevel gitt opp intimgrensene for lenge siden.

For de av dere som ikke har gått i kirken på en stund er det kanskje like greit å ta en busstur. Der treffer en nemlig ofte mennesker som står og forkynner guds ord for alle de heldige passasjerene. Hvem som er mest populaer av forkynneren og trekkspill-spilleren vites dog ikke.

I Nicaragua er det ikke overflod av blier, og bussen er et vanlig framkomstmiddel for de fleste. Mange er avhengig av den for å komme seg til og fra jobb. Her betyr bussene mye mer enn et miljovennlig alternativ til bilen. Det er arbeidsplassen til mange, mange mennesker, og skaper jobber vi i Norge ikke en gang kunne kommet på.

I tillegg er en Nicaraguansk-busstur til tider svaert underholdende og billig. Er du noen gang på disse kanter anbefales det derfor å proeve en noe annerledes busstur!

- Caroline

Hei hei alle sammen!

Naa har vi vaert i Cuba en stund og mange inntrykk har satt seg paa netthinnen. Vi har sett folk ligge i gatene, og vi har vaert paa stranden. Kontrastene er store her nede, men vi koser oss fordi om. Det er mange som har faat vondt i magen, mange har blitt slaatt ut av varmen, og det har blitt tatt en del bilder. Saa og si alle har kommet i gang med personlig prosjekt, i tillegg til at vi jobber med prosjektet “Menneskeverd”.

I loepet av turen har vi vaert saa heldige aa faa moete vennene til Albert, og det har vaert store opplevelser. En kveld fikk vi et privat danseshow av Yanaisy og vennene hennes. Det var energi og livsglede som fylte hele det moekkete rommet. Det mest spesielle vi har opplevd hittil, det maa vaere santarian som Elya hadde for oss. Plutselig saa staar damen paa gulvet og skriker, grynter og prater i tunge. Hele seremonien var for aa hylle gudene deres. De skulle rense huset med mynteblader og knekke kokkosnoetter i gulvet. I hele tre timer satt det 12 nervoese elever fra Norge og saa paa Elya som sprutet rundt seg med honning og parfyme.

Alt i alt har det hittil vaert en kjempetur, og naa er vi noen dager i Trinidad. Vi skal tilbake til Havana igjen for aa avslutte turen der. Men det skal bli godt aa komme hjem til norskt vann, god frokost og rene doer igjen.

Hjertelig hilsen fotoklassen fra Sund, 2011/2012

Adios, amigos!

Siden det er saa faa dager igjen naa bestemte Ida, Cecilie og jeg meg oss for aa staa opp tidlig aa se oss rundt, foer vi skulle moete med resten av gruppen klokken ti. Jakob og Kristian  tipset oss om at vi burde dra til det store Sikh-tempelet her i Delhi, fordi det var saa utrolig fint. Saa klokken halv aatte tok vi en tuktuk til Sikh tempelet for aa se oss rundt. Det var vi veldig glade for i ettertid.

Sikher er veldig enkle aa kjenne igjen. De fleste mennene gaar med en stor turban der de har allt haaret sitt. Sikher maa nemlig foelge fem ting. De kan ikke klippe haaret, fordi de tror at Gud har skapt dem slik, og dermed blir det feil aa skulle kutte det av. Dermed har Sikhene som oftest langt skjegg og langt haar. De maa ha ett staalarmbaand rundt haanden, en trekam i haaret, en kniv som henger under klaerne og lange underbukser. Men dette er ikke allt som er spesiellt for Sikher. I Sikhismen er det ikke ett kastesystem, og de ser paa alle som likeverdige. Alle mennene heter Singh til etternavn, og kvinnene heter Kaur. Og det var dette med likeverd som skinte saa kraftig gjennom da vi kom til tempelet. Den foerste vi moeter er en utrolig soet og sprudlene dame i rosa sari. Hun er guide paa tempelet, og ber oss pent om aa sette oss ned i sofaen foer vi skal inn i tempelet. Vi maa ta paa oss toerkler paa hodet, fordi haaret skal dekkes, og vi maa ta av oss paa foettene. Deretter starter vaar ferd inn i tempelet.

gurudwara bangla sahib i New Delhi

Foerst maa man gaa gjennom ett lite baseng med vann for aa rense foettene, og deretter kommer man inn i en hvit bygning som minner litt om ett “mini taj mahal”. Overalt er det gullbelagt, og midt i rommet er det en forhoeyning med soeyler rundt, der Sikhenes hellige bok ligger under ett toerkle. “I sikhismen er alle likeverdige.” Sier Amrit, guiden vaar. “ Derfor kan kvinnene og mennene sitte side om side under boennen, og omgaas fritt rundt i tempelet.” Og det stemmer. Rundt paa begge sider av den hellige boken sitter det menn og kvinner blandet aa ber, eller hoerer paa opplesning av boenner. ”Vi har ogsaa stor fokus paa aa hjelpe de som ikke har det saa bra som oss. Derfor har vi kjoekken, gratis sykehus og hostell her paa tempelet. Men her er selvfoelgelig alle velkomne for aa faa mat, medisinsk hjelp eller rom for natten.” Etter vaar lille rundtur paa tempelet, og rundt vannet utenfor der man kan ta ett rensende bad, blir vi tatt med inn paa kjoekkenet. Jeg har aldri sett noe liknende. Spisesalen er gigantisk og kan huse 250 stykker av gangen, og kjoekkenet er ikke mindre. Grytene er saa store at jeg enkelt kunne tatt meg ett bad i dem, og det lages mat i en saa stor fart at selv mesterkokker maa bli imponert. “Alle som jobber her jobber frivillig, baade paa kjoekkenet og paa sykehuset.” Hvor mange mennesker kommer her og spiser, lurer vi, og blir helt overrasket av svaret. “ Ti til tyve tusen mennesker kommer innom tempelet hver dag for aa spise ett eller flere maaltider, og allt er selvfoelgelig gratis. Det blir ikke stillt spoersmaal om religion, kaste eller oekonomi. Alle er velkommen uansett.”

matlaging paa kjoekkenet. Her kokes det ris, og i de smaa grytene bak er det Dhal det lages.

Damene lager roti (indisk broed)

Og denne venneligheten merket vi senere paa dagen ogsaa. Vi var nemlig saa heldige aa faa vaere med paa enda en festival, og denne gangen var det Sikhene som feiret martyrdagen av sin 10. Guru. Dette gjoer de ved aa dele ut mat og godteri til forbipasserende rundt om i hele byen. Overallt var det telt der det var satt opp flyttbare kjoekken, der det fortloepende ble laget mat i enorme mengder som ble delt ut til alle som ville ha. Og utenfor alle typer butikker som er eid av Sikher var det satt opp et kjoekken. Ida og jeg var saa heldige at vi fikk ta del av matutdelingen. Vi hadde moett noen gutter i en butikk dagen foer som gjerne ville ha oss med, og i en halv time sto vi aa delte ut aloo curry (potetgryte) og paratha til folkemengden. Det var helt fantastisk, og det var saa utrolig mange lykkelige annsikter som smilte opp til oss med et stort “Shokria” (takk) idet vi gav dem mat, og ropte ut Guru Tegh Bahadur. Ovenifra fikk vi ogsaa med oss det yrende folkelivet i den store paraden bestaaende av biler, korps, barn og voksne. Og helt til slutt i paraden var det over hundre til to hundre sikher som kom med koster og kostet opp allt rotet, og vasket gaten til slutt. Ogsaa dette ble gjort til sang og musikk, og var tydeligvis en integrert del av paraden, like viktig som resten. Alt i allt ble det en utrolig minnerik dag, der vi ble mye bedre kjent med Sikhismen, og hva den innebaerer.

Cecilie, Amrit og Ida

Utsikten fra matboden

-Taran